Mannen som har juridisk frijazz som levebrød del 3

Norge er frikjent for brudd på menneskerettighetene i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Norge har ikke brutt artikkel 8, retten til respekt for privatliv og familieliv heter det i dommen som nylig er publisert. Saken omhandler en mor som ble fratatt babyen sin kort tid etter fødsel, som ble adoptert bort.
Dommen ble avsagt med knappest mulig flertall 4 – 3. De tre siste dommerne har tatt ut en dissens der de er kritiske mot norske myndigheter for hvordan saken er håndtert.

Marius Reikerås førte saken for foreldrene/besteforeldrene og jeg skjønner at han er skuffet. Men i etterkant av dommen begynner han å rote det til. Marius Reikerås hevder nå i en rekke innlegg på Facebook at den av dommerne som er fra Norge, som stemte for frifinnelse (Erik Møse), er inhabil. Han begrunner dette med at Møse er ansatt i Høyesterett og at det er Høyesterett som part i saken.

I tillegg sier Reikerås at han vil forsøke å få anket avgjørelsen inn for storkammeret, hvor et av Reikerås punkter er at det deltar en norsk dommer. Dette viser at Reikerås ikke særlig godt informert om hvordan EMD faktisk fungerer. Han bør definitivt prosedere på helt andre momenter som er relevant for selve saken. 

Dette blir unyansert fra Reikerås. Høyesterett er ikke part i saken. Det er staten Norge som er part og hvor regjeringsadvokaten som får sine instrukser fra regjeringen og departementene som prosederer saken.

Reikerås har påstått en rekke ganger hvor han mener at domstolene i Norge er de som reelt sett blir satt på rettslig prøve i EMD, fordi det er tidligere avgjørelser som blir testet i EMD. Han misforstår domstolens rolle. I EMD er det Staten som er motpart. Saken går ut på å undersøke om EMK er brutt, om Staten som sådan har brutt EMK. Høyesterett er helt uavhengig av dette, de kan ikke instrueres av regjeringen, og de er derfor heller ikke part i saken for EMD.

Det er også verdt å ta med i betraktningen at partsforholdet i norske domstoler er annerledes enn i EMD.

I de nasjonale domstoler vil det være barneverntjenesten som er part (i en barnevernssak). Dette er ikke samme part. Barneverntjenesten er ikke part i EMD. Heller ikke fylkesnemnda eller tingretten. Behandlingen i EMD er ikke en realitetsbehandling av saken, men en sak om Norge (som stat) har overholdt sine forpliktelser til EMK. Dette gjør det også vanskelig å direkte sammenligne slike saker mellom ulike land da det nasjonale slingringsmonnet er tilstede for fungerende rettsstater. Det er det støttespillerne til Reikerås ikke får med seg.

Reikerås forsøker å gi inntrykk av at det er den institusjonen (altså domstolen) er den som reelt sett blir dømt i EMD. Det stemmer jo ikke!  Poenget er at EMD skal avgjøre om spillereglene i EMK er brutt, i denne saken artikkel 8. Den private part må først kjøre saken i nasjonalt rettssystem og se om omsorgsovertakelse/adopsjon blir opprettholdt. Først når dette er avklart, kan saken sendes til EMD: Men da er temaet om EMK er brutt.

Domstoler er uansett ikke partiske. De tar stilling til juridiske spørsmål. De er ikke barnevernets representant. De er ikke den private parts representant. De er en uavhengig avgjørelsesmyndighet. Dermed blir det meningsløst å hevde at Møse er inhabil og at Høyesterett er på prøve i EMD. Jeg tror Reikerås vet dette, men hans støttespillere fra ulike hatgrupper mot barnevernet sluker det Reikerås kommer med så alt for lett.

Reikerås viser også til at det er underlig at en norsk dommer kan sitte i EMD og avgjøre saker for EMD. Det er ikke underlig at en norsk dommer er med, det er et prinsipp som følger av at medlemsstatene kan blir dømt i EMD, og da er det et demokratisk og rettsikkerhetsmessig prinsipp at en dommer kommer fra den aktuelle nasjonalstaten, jfr rule 26.

Hva koker dette ned til? Reikerås er naturligvis skuffet for at saken ikke førte frem. Men å produsere konspirasjoner om en oppkonstruert inhabilitet blir bare for dumt. Reikerås kommer til å messe videre med enda mer juridisk frijazz, og støttespillere hans vil klappe henrykt i sine hender. Det bør de ikke gjøre. Saken er for trist og alvorlig alvorlig til det.

Et godt råd er at Reikerås leser dommen grundig, særlig begrunnelsen fra mindretallet som ville dømme Norge. Der ligger det betraktninger og begrunnelser som Reikerås kan bruke ved en eventuell anke til storkammeret i EMD. Det fordrer at Reikerås krever en anke (begjæring kalles det i EMD). Anken behandles av et panel som avgjør om saken skal godkjennes for storkammerbehandling.

Det er slett ikke umulig at denne saken slipper igjennom, men det vil ta tid. Det fordrer at Reikerås leverer en anke som tar utgangspunkt i den eksisterende dommen, og ikke tuller dette bort i konspirasjonstøv.