Fra konspirasjonsmiljøet kommer det stadige påstander at vi lever i et rettsløst samfunn. Det går ikke en dag uten at de slår opp det de mener er grove menneskerettighetsbrudd fra den norske staten. Stater som Tyrkia, Russland, Polen, Dubai og en del andre land fra tidligere østblokken fremstilles som menneskerettighetenes fyrtårn, og hvor Norge fremstilles som en bananrepublikk Hvor kommer disse påstandene i fra, og hvorfor?
En liten oppsummering
I 2014 klarte en liten gruppe mennesker å innynde seg hos stortingsrepresentant Ulf Isak Leirstein som satt i justiskomiteen på Stortinget for Fremskrittspartiet. Meningen var at denne gruppen skulle jobbe med menneskerettigheter. Det ble en del rabalder da det viste seg at flere av gruppens medlemmer var og er godt plantet i det norske konspirasjonsmiljøet. (Marius Reikerås, Elin Gregusson og Rune Fardal m.fl var medlemmer av den gruppen)
5. juni 2014, skrev jusprofessor Hans F. Marthinussen et debattinnlegg i Aftenposten hvor medlemmenes holdninger ble trukket frem:
I 2014 klarte en liten gruppe mennesker å innynde seg hos stortingsrepresentant Ulf Isak Leirstein som satt i justiskomiteen på Stortinget for Fremskrittspartiet. Meningen var at denne gruppen skulle jobbe med menneskerettigheter. Det ble en del rabalder da det viste seg at flere av gruppens medlemmer var og er godt plantet i det norske konspirasjonsmiljøet. (Marius Reikerås, Elin Gregusson og Rune Fardal m.fl var medlemmer av den gruppen)
5. juni 2014, skrev jusprofessor Hans F. Marthinussen et debattinnlegg i Aftenposten hvor medlemmenes holdninger ble trukket frem:
I dette tilfellet er det imidlertid særlig alvorlig, fordi gruppens sammensetning er meget spesiell, og egnet til å svekke den alminnelige tilliten til Stortinget og andre statlige institusjoner. Ifølge nettsiden ledes gruppen av Leirstein selv, mens en eks-advokat er leder for arbeidsgruppen. Dette er en eks-advokat som er straffedømt og fratatt sin advokatbevilling for blant annet motarbeidelse av rettsvesenet og trusler mot en annen advokat (dommen er trykket i Rettens Gang 2011 side 1397). Gruppens sammensetning er meget spesiell, og egnet til å svekke den alminnelige tilliten til Stortinget- Forøvrig består gruppen av flere personer som er aktive i kommentarfelter og sosiale medier med diverse konspirasjonsteorier, grove, udokumenterte beskyldninger om korrupsjon og maktmisbruk av offentlige myndigheter og enkeltpersoner, eller fremmer vedvarende svært ubalansert kritikk av barnevern og domstoler.
Dette debattinnlegget ble også omtalt i en sak på NRK Østlandet sine nettsider.
Gruppen ble i praksis lagt ned direkte under et TV2 intervju av Ulf Leirstein.
Hva har skjedd i ettertid? I ruinene av Rettsikkerhetsgruppen ulmer det i glørne enda. Noen av personene som var med i gruppen er fremdeles aktive og samarbeider tett, særlig gjelder dette i relasjon til aktivisme mot barnevernet og deres tolking av menneskerettighetene. Marius Reikerås, Rune Fardal og Elin Gregusson er fortsatt aktive.
Hva har skjedd i ettertid? I ruinene av Rettsikkerhetsgruppen ulmer det i glørne enda. Noen av personene som var med i gruppen er fremdeles aktive og samarbeider tett, særlig gjelder dette i relasjon til aktivisme mot barnevernet og deres tolking av menneskerettighetene. Marius Reikerås, Rune Fardal og Elin Gregusson er fortsatt aktive.
Marius Reikerås er en avskiltet advokat som selv mener han driver med menneskerettighetsarbeid, noe som er høyst diskutabelt.
Rune Fardal kaller seg «specialize in psychology»uten å ta noen utdannelse i faget, og driver sitt egen nettsted som han kaller sakkyndig.com/. Fardal er ikke utdannet psykolog, men forsøker likevel å formidle psykologisk innsikt via sine hjemmesider.
Fardal driver også noe han kaller Familiekanalen, hvor han med et påkostet videokamera intervjuer foreldre som er i konflikt med barnevernet, eller han filmer seg selv når han sitter i sin bil og oppfordrer tilhengerne sine til å trakassere ansatte i barnevernet.
Elin Gregusson er ifølge seg selv en «varsler» som sprer en rekke påstander korrupsjon og maktmisbruk av offentlige myndigheter og enkeltpersoner, og det hun mener er samrøre og umoral i de høye lag av samfunnet. Skal ikke dra hele hennes mørke historie i faenskap på sosiale medier her, men det er nyttig å lese denne, og ikke minst dennebloggposten, samt denne artikkelen om hennes aktiviteter.
Aktivistgruppens forhold til fakta.
Jeg kaller ruinene etter Rettsikkerhetsgruppen for aktivistgruppen i denne bloggposten, relatert til deres syn på menneskerettigheter og barnevernsengasjement.
En av de tingene som aktivistgruppen arbeider mye med om dagen er å hevde høylytt at Norge ikke etterlever menneskerettighetene.
Aktivistene jeg snakker om baserer seg for en stor del av hva enkelte mennesker måtte mene og oppleve, dette blåses stort opp, men sier lite om realitetene. Dersom en sak blir behandlet feil i barnevernet, så er ikke det det samme som at alle saker blir feilbehandlet. En kan ikke basere systemkritikk ensidig på noen få enkeltsaker, særlig ikke enkeltsaker som hvor man kun får presentert en side av saken, foreldrenes sak. Det er noe av problemet i saker som omhandler barnevern.
Barnevernet uttaler seg ikke om enkeltsaker til media, og slik må det kanskje være, men det kan tenkes at beskyttelsen bak taushetsplikten fører til dannelse av en forvaltningskultur som går sin egne veier, uten nødvendige korrektiver i de tilfellene det bærer galt av sted, for det gjør det noen ganger. Barnevernets beslutninger betyr mye for dem det gjelder, hvilket betyr at det ikke kan være rom for store feil, men det er kanskje for mye forlangt. Uansett er det ikke mulig å dra klare konklusjoner, fordi vi snakker om noen få enkeltsaker, som blåses ut av alle proporsjoner.
Aktivistgruppen viser også til at de har støtte fra en rekke andre land, som ifølge dem er «sjokkert» over Norge og hvordan menneskerettighetene blir utøvd. Det er særlig Polen, Tsjekkia, Romania og Tyrkia og Russland som er nevnt. Men også Emiratene (Dubai) og Slovakia er trukket frem.
Hvordan ligger så Norge an, sammenlignet med disse statene?
Rettsikkerhet for barn:
På Kidsrights Index kan en lese om statenes rangering hva gjelder rettssikkerhet for barn. Norge ligger her på 2. plass.
Hva med de andre landene, som særlig Reikerås og Rune Fardal liker å henvise til?
Romania er på 19. plass,Tyrkia på 28. plass, Tsjekkia på 57. plass, Emiratene (Dubai) på 72. plass, Russland på 86. plass, og Slovakia på 107. plass. Ikke akkurat fyrtårn hva gjelder barns rettsikkerhet.
Polen er ikke rangert, fordi de ikke gir tilbakemelding på de faktorene som er nødvendig. Men vi har litt data på Polen (tall fra 2009): Ca 20 000 barn er i institusjoner, 54 000 barn i fosterhjem (7,5 pr 1000). Institusjonene oppfyller ikke minstekrav til kvalitet og sikkerhet. I 2006 ble 2752 barn adoptert bort av polske domstoler. Medholdsprosenten for offentlig part i adopsjonssaker var 87% i 2006.
Hva så med menneskerettigheter?
Human Rights Watch er velrenommert og har laget rangeringer over land med fokus på menneskerettigheter. Det samme er
Indexen gir følgende treff:
Norge: 43 bemerkninger/bekymringer
Romania: 51 bekymringer/bemerkninger
Emiratene: 95 bekymringer/bemerkninger
Russland: 103 bekymringer/bemerkninger
Tyrkia: 105 bekymringer/bemerkninger
Polen: 126 bemerkninger/bekymringer
Slovakia: 129 bekymringer/bemerkninger
Tsjekkia: 205 bekymringer/bemerkninger
Grunnen til at jeg trekker frem landene over er at særlig Marius Reikerås påstår at disse landene etterlever menneskerettighetene i større grad enn det Norge gjør. Dersom en går inn på de enkelte rapportene og ser hva bekymringene fra FN dreier seg om, så er det en overvekt av alvorlige menneskerettighetsbrudd i de fleste stater som ligger under Norge på statistikken. Det dreier seg om inngrep i fri presse, hatkriminalitet, statlig korrupsjon, vilkårlig fengsling og manglende tilgang til rettsapparatet. Norge har få eller ingen saker av slikt kaliber.
FNs menneskerettighetskomité har kritisert Norge å gi for elektrosjokkbehandling uten samtykke.
Det Norge har fått kritikk for er at vi bryter barnekonvensjonen i behandlingen av enslige, mindreårige asylsøkere over 15 år.
Tilbake i 2014 ble Norge kritisert for å varetektsfengsle for mange, for hardt og for lenge. Det ser ut som praksisen ikke er blitt endret i noen særlig grad, så vi har litt vei å gå der.
FNs menneskerettighetskomité har kritisert Norge å gi for elektrosjokkbehandling uten samtykke.
Hva så med domfellelser i Den europeiske menneskerettighetsdomtol (EMD)?
Siden aktivistgruppen til stadighet viser til EMD som siste garanti for rettsikkerhet i verden, så er det kanskje en god ide å se hvem som domfelles oftest i domstolen? Statistikk finnes her: Kilde: Violations by Article and by State - 2017
Følgende tall viser seg (tall fra 2017):
Norge: 3 saker, 1 domfellelse.
Romania: 69 saker, 55 domfellelser
Russland: 305 saker, 293 domfellelser
Tyrkia: 116 saker, 99 domfellelser
Polen: 20 saker, 14 domfellelser
Slovakia: 12 saker, 12 domfellelser
Tsjekkia: 7 saker, 1 domfellelser
Emiratene: Emiratene er ikke medlem i EMD, så tall finnes ikke.
EMD egne tall viser at stater som aktivistgruppen stadig viser til har langt flere domfellelser i EMD sammenlignet med Norge.
Selvsagt er det bekvemt av Polen, Tsjekkia, Russland og andre land å flytte fokus på andre lands menneskerettsbrudd. I den sammenhengen er den norske aktivistgruppen nyttige idioter. Ser vi på fakta og statistikken fra EMD viser med all tydelighet at gruppen driver med en merkelig form for fokusforskyvning.
Oppsummert: Aktivistgruppen lever på Facebook og Twitter som sin kanal. Der kan de fritt og uimotsagt poste innlegg, påstander og kopier av brev til diverse instanser. Og de kan vise til internasjonal støtte, som de påstår de har. Sammen skaper de et forvrengt bilde av virkeligheten, hvor Norge fremstilles som rettsikkerhetens søppelplass.
Dette er farlig, fordi tilhengerskaren til aktivistgruppen i noen tilfeller er ukritisk og ustabil. De egger opp en motstand og en kampvilje som kan ende med ødelagte saker, og det som verre er.
Aktivistgruppen har hevdet at det står ille til med menneskerettighetene i Norge i årevis. De henter støtte fra diverse parlamentarikere fra kristenfundamentalistiske politikere, langt ute på høyresiden rundt omkring i Europa. Der snakkes det utelukkende om Norges Barnevern, som aktivistgruppen mener bryter menneskerettighetene, men fakta forteller oss noe annet.
Det blir noe absurd når gruppen sammenligner den kritikken Norge får med de klare menneskerettighetsbrudd som skjer i Russland, Tyrkia, Polen og andre tidligere østblokkland, hvor demokrati og menneskerettigheter kjøres i revers.
Aktivistgruppens støtte fra utlandet
Noen av sakene som er blåst opp i media handler om mennesker fra Øst-Europa som har blitt fratatt sine barn. Noe av kritikken er berettiget, men det males et bilde av barnevernet som ikke er helt riktig. Journalisten og forfatter Maciej Czarnecki fra Polen mener mytene bunner i misforståelser, fordi østeuropeere ikke forstår det norske barnevelferdssystemet. Problemet er at medier i utlandet baserer seg utelukkende på foreldrenes versjon. Maciej Czarnecki har skrevet boken - Barn av Norge, tar for seg noen av mytene som har oppstått, men han kommer også med kritikk av barnevernet hvor han mener at kompetansen er for dårlig, og at barnevernsansatte legger egne subjektive meninger, observasjoner og konklusjoner til grunn for avgjørelser som kan være riv ruskende gale. Aftenposten - Derfor er norsk barnevern uglesett i Polen.
Barnevernet er kanskje for lite kultursensitive. Det er nok årsaken til at barnevernet har fått oppmerksomhet i utenlandske medier. Foreldre kan gråtkvalt fremstille sin subjektive versjon av sin sak og appellere til styremaktene i sitt eget hjemland at de må gripe inn overfor Norge.
Barnevernet er kanskje for lite kultursensitive. Det er nok årsaken til at barnevernet har fått oppmerksomhet i utenlandske medier. Foreldre kan gråtkvalt fremstille sin subjektive versjon av sin sak og appellere til styremaktene i sitt eget hjemland at de må gripe inn overfor Norge.
Selvsagt er det bekvemt av Polen, Tsjekkia, Russland og andre land å flytte fokus på andre lands menneskerettsbrudd. I den sammenhengen er aktivistgruppen nyttige idioter. Ser vi på fakta og statistikken fra EMD viser den med all tydelighet at gruppen driver med en merkelig form for fokusforskyvning.
Aktivistgruppens støttespillere i utlandet
En person som Reikerås drar opp av hatten er Thomas Zdechovsky fra Tsjekkia. Kristenkonservativ og tilhører partiet Christian and Democratic Union – Czechoslovak People's Party. Han er medlem av Europaparlamentet.
Norge er som kjent ikke medlem av EU, og EU-parlamentet har ingen ting med å blande seg inn i norske forhold. For det andre, selv om Norge skulle domfelles i en sak som omhandler barnevern (hittil har den norske stat vunnet alle sakene som er oppe) så er det ingen som må gå eller bli stilt for riksrett. Den europeiske menneskerettsdomstolen er bare et korrektiv til det norske (og de andre landenes) rettssystemet, og den norske staten vinner de aller fleste sakene der. Norge er ett av de landene som er dømt færrest ganger i denne domstolen, også om vi tar hensyn til landets lave folketall.
Den samme Valeriu Ghiletchi, er også en moldovsk baptist-pastor. Moldova er ikke et fyrtårn for menneskerettighetene, og en religiøs pastor fra en bapistmenighet er ikke nødvendigvis uhildet. Jeg har merket meg at aktivistgruppen henter mye av sin støtte fra Christian Coalition World, hvor patriarkalske familieverdier familieverdier står sterkt.
Jeg har ikke noe grunnlag for å hevde at kristne mennesker er noe verre eller bedre i å oppdra sine barn, men jeg tror det greit å være klar over at i enkelte kristenfundamentalistiske samfunn er barneoppdragelsen streng.
Jeg håper de tar innover seg at det i en del lukkede kristne miljøer foregår kristen oppdragervold, hvor det oppfordres til å slå barna, fordi det «står jo i bibelen». Det praktiseres fysisk avstraffelse hvor det er viktig at risingen av barn er hard nok og varer lenge nok til barnets gråt endret seg fra det vi kan kalle opprørsgråt (cry of rebellion) til forsoning/angergråt (cry of repentence). Både Barneloven §30 og barnekonvensjonen artikkel 19 er veldig klar på at alle former for vold mot barn er forbudt. Dette gjelder også psykisk vold.
Kritikk mot barnevernet
Barnevernet får berettiget kritikk, men denne kritikken fanges ikke opp av aktivistgruppen og de ulike hatgruppene som florer på sosiale medier.
Det er godt dokumentert at det er en systemsvikt i barnevernet som er alvorlig og som Helsetilsynet dokumenterer svært godt.
Helsetilsynet - Svikt i barneverntjenestens arbeid med meldinger
«Det svikter i hvordan meldinger blir tatt imot og vurdert. Det svikter i vurderingen av om det skal iverksettes akutte tiltak. Det svikter i vurderingen av meldinger med alvorlig innhold om vold, seksuelle overgrep og psykisk sykdom. Meldinger som fylkesmennene vurderte at åpenbart skulle vært undersøkt, var henlagt. Det betyr at barn ikke har fått vurdert sine behov slik de har hatt krav på. Noen barn fikk ikke nødvendig hjelp og omsorg til rett tid».
Rapporten kan lastes ned her. Det er i sum trist og rystende lesing. Det som er påfallende er at denne rapporten ikke en gang blir nevn av gruppen jeg refererer til, den er heller ikke et tema i de ulike mørke krokene av barnevernhaterlandskapet. Det har sin naturlige forklaring i at det ikke er barnas beste som er i fokus, det er foreldrenes rett til å «eie» sine barn som forsvares.
Dette er jo helt hårreisende uttalelser: "Barnevernsindustrien trenger stadig tilførsel av barn, også for å rettferdiggjøre hordene av ansatte ..." Dette er med all respekt tull. Gregusson har ikke fått med seg helt sentrale utfordringer barnevernet står overfor.
Barnevernet har i de senere år fått økt antall stillinger, men parallelt har antall meldinger til barnevernet også økt. Lav bemanning i barnevernet gir et stort trykk på saksbehandlerne. I tillegg sliter barnevernet og psykisk helsevern med koordinere samarbeidet.
Barn er ikke eiendeler som foreldrene kan gjøre hva de vil med. Det er mye trist lesing på en del fora hvor barnevernshatet blomstrer. Foreldre som legger ut helt åpent sin fortvilelse og sin subjektive versjon om hvorfor barna er tatt fra dem. Jeg skjønner fortvilelsen. Det foreldrene trenger er hjelp og veiledning, ikke minst trenger de skikkelig juridisk hjelp og styrket kobling til psykisk helsevern. Jeg har lest inne på en del aktivistfora, det er trist lesing. Noen av foreldrene inne på noen av gruppene jeg snakket om trenger virkelig hjelp. De er åpenbart ut fra hva de selv legger ut at her er det snakk om vold, rus og psykiatri. Det er i dette farvannet Reikerås og Fardal er aktive. Fokuset er foreldres rettigheter. Barna gir de faktisk blanke faen i for å si det som det er!
Kritikk mot barnevernet er helt på sin plass. De gjør feil som kan få store konsekvenser. Det er tidligere pekt på at Barnevernets krav til foreldres omsorgsevne er blitt så strenge og det er noe av årsaken til Barnevernet kanskje er for raske med å fatte vedtak om omsorgsovertakelse.
Det er hevdet at barnevernets krav påvirkes av de høye standardene som kreves ellers rundt oss. Det sterkt fokus på måloppnåelse på skolen, i arbeidslivet og nå også på fritiden. Kravene til omsorgsevne settes så høyt at en del strever med å med å nå opp til disse idealene. Det rammer ressurssvake og utenlandske familier. Barnevernet er også beskyldt for å være for lite kultursensitive.
Endringer i barnevernloven vil muligens gjøre det enklere for barnevernet å pålegge hjelpetiltak for familier som trenger det. Lovendringens intensjon er at den også skal forebygge mer inngripende tiltak som omsorgsovertakelse. Vi får se hva effekten av dette blir fremover. Kilde.
Erlik.no: Marius var en versting
Et annet eksempel på at Barnevernet burde ha grepet inn tidligere
NRK Dokumentar - Fosterhjem ville ha reddet meg
Lotte Hoel - Da barnevernet hentet meg med politi, hunder og tollere på flyplassen som 12 år, å satt meg på barnehjem.
Det er litt av utfordringen. Barn som faktisk reddes av barnevernet hører vi ikke så mye om.
Jeg har ikke sett at hverken Reikerås, Fardal eller Gregusson har viet rapportene jeg linker til noen oppmerksomhet. Deres fokus er ikke på barna, men på ensidig støtte til foreldre.
Kritikken fra aktivistgruppen bygger ofte på feil premisser.
Foreldre kan gråtkvalt fremstille sin subjektive versjon av sin sak, og appellere til styremaktene i sitt eget hjemland at de må gripe inn overfor Norge.
I dette farvannet har den avskiltede advokaten Marius Reikerås funnet seg et marked som «menneskerettighetsrådgiver» for foreldre fra andre europeiske land som bor og arbeider her, og som har kommet i barnevernets søkelys. Med seg på laget har han Rune Fardal og Elin Gregusson. Særlig Reikerås og Fardal har til en viss grad lykkes i å skape oppmerksomhet ved at utenlandske medier skriver om skremselshistoriene som presenterer, uten at fakta sjekkes på noe måte.
Det er prisverdig å engasjere seg i enkeltskjebner og saker som appellerer til følelsene våre. En enslig mors (ellers fars) kamp mot barnevernet er noe som kan trigge mange av oss, men det er noen røde lys her man må være klar over.
Barnevernet uttaler seg sjeldent om enkeltsaker, noe som fører til at det kun er den ene siden av saken som blir belyst, foreldrenes, den kan være feil, den kan være fordreid og bygge på helt gale premisser. Den som engasjerer seg på morens (eller farens) side risikerer å øke konfliktnivået ytterligere, ja sågar ødelegge saken totalt, som igjen kan føre til en omsorgsovertakelse, som kanskje ikke var saken i utgangspunktet.
En sak som har fått oppmerksomhet er denne saken «Siri» flyktet fra barnevernet: Polske myndigheter mener hun er forfulgt i Norge. Særlig har Elin Gregusson engasjert seg i den saken.
«Siri» følte seg forfulgt av det norske barnevernet. Hun fikk gode skussmål fra det norske sykehuset etter fødselen, men barnevernet ikke tok hensyn til dette. De forholdt seg til en bekymringsmelding om kvinnens tidligere medikamentbruk og psykiske helse.
I frykt for å bli fratatt datteren så hun ingen annen utvei enn å forlate landet. Da kvinnen kom til Polen fikk hun tatt hårprøver som dokumenterte at hun ikke hadde brukt andre medikamenter enn Paracet det siste året. I høst søkte hun om asyl i Polen.»
Poenget er at kvinnens medikamentbruk sannsynligvis raskt ville blitt avklart her hjemme. Kvinnen fikk panikk, og når man oppildnes av et miljø til ikke på noen måte samarbeide med barnevernet, så gjør man sin egen sak veldig vanskelig. Hun drar til Polen og hvor hun søker politisk asyl. I følge kvinnens advokat Jerzy Kwasniewski, (som i tillegg leder den konservative, ideelle, juridiske stiftelsen og tenketanken «Ordo Iuris») mener han at Norge bryter menneskerettighetene. Barnevernet har en undersøkelsesplikt, noe de benyttet seg av, hun fikk panikk, noe jeg rent menneskelig sett kan ha forståelse for, men hun setter seg selv i en vanskelig situasjon ved å rømme landet.
Ordo Iuris er en organisasjon som er svært så konservativ. De er imot barnevern, mot abort, kvinnefrigjøring, skilsmisse og religionsfrihet. Dette er kort og godt en organisasjon som i sitt vesen ikke er særlig opptatt av menneskerettigheter eller kvinners rettigheter.
Polske myndighetene mener at i denne saken så bryter Norge den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel åtte om retten til et familieliv, og barnekonvensjonens artikkel ni, om retten til å bo sammen med sine biologiske foreldre. Det må polske myndigheter gjerne mene, men nå er det ikke Polen som avgjør denne type spørsmål, men Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.
Dette er en sak som det er mange røde lys i. Hva vet Elin Gregusson om hva Barnevernet mener i denne saken? Var det snakk om omsorgsovertakelse, eller var det rett og slett en reaksjon på en bekymringmelding, hvor barnevernet kort og godt ville sjekke ut bekymringmeldingen? Kvinnen sier hun vil klage saken inn for Menneskerettsdomstolen. Det kan bli svært interessant, da vil også saksgrunnlaget bli offentlig. Det er mye i den saken som er uklart. Vi har kun kvinnens versjon av saken.
![]()
Det er ikke noen grunn til å tvile på at Gregusson mener at myndighetene gir media ordre om å ikke skrive om saker aktivistgruppen er opptatt av. I land som Russland, Kina eller Tyrkia er det en sterk mediasensur, men å påstå at det skjer her hjemme er rett konspirativt tull. Media må forholde seg til fakta, og har vitterlig skrevet om saken omtalt over, og andre tilsvarende saker.
Tja, noen flytter vel til Polen, men neppe på grunn av brudd på menneskerettighetene, Gregusson må gjerne mener det, men det er en kraftig overforenkling.
Det er ikke noen grunn til å tvile på at Gregusson mener at myndighetene gir media ordre om å ikke skrive om saker aktivistgruppen er opptatt av. I land som Russland, Kina eller Tyrkia er det en sterk mediasensur, men å påstå at det skjer her hjemme er rett konspirativt tull. Media må forholde seg til fakta, og har vitterlig skrevet om saken omtalt over, og andre tilsvarende saker.
Polen har sitt å stri med hva gjelder demokrati og menneskerettigheter. Lov - og Rettferdighetspartiet ble riktignok valgt et via demokratiske valg. Når de fikk makten angrep de domstolenes uavhengighet i den såkalte justisreformen. Det gir parlamentet politisk kontroll over domstolsrådet. Det betyr at Polens demokrati undergraves innenfra ved bruk av demokratiske institusjoner. Greit å minne om at det har vært omfattende demonstrasjoner i Polen mot den såkalte justisreformen.
Noe av problemer er aktivistgrupper som faktisk ødelegger legitim kritikk av barnevernet. De jukses med tall, det kjøres på tåredryppende historier, som i seg selv er alvorlige og triste saker, men hvor faktagrunnlaget aktivistene forholder seg til er foreldres selektive historier. Det er med på å ødelegge nødvendig kritikk av barnevernet.
En av personene som ofte trekkes frem er Gro Hillestad Thune. Hun presenteres ofte som tidligere dommer i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) Det stemmer ikke, hun var tidligere medlem av Den europeiske menneskerettskommisjonenen, som tidligere var et ledd før EMD. Kommisjonen er nå avviklet og saker går direkte til EMD.
![]()
Thune hevder i en artikkel i avisen Dagen at barnevernet er blitt familiekontrollører. Det er å ta hardt i. Hun har også tidligere hevdet at Barnevernet bedriver maktmisbruk.
I en artikkel fra 2015 antyder hun at barn og familier utsettes for alvorlige overgrep, maktmisbruk og menneskerettsbrudd mange steder i landet. Vel, så langt viser fakta det motsatte. Hun virker å være farget av at hun får mange hevdelser fra fortvilte foreldre. Det viser hvor komplisert dette er. Det dannes raskt fronter, og hvor enkeltsaker farger ens egne meninger og holdninger. Det er ikke noe galt i det, men det vil ikke et helt riktig bilde hvordan situasjonen faktisk er.
Thune har et godt poeng (fra den samme artikkelen).
Thune foreslår (fra den samme artikkelen)
En undersøkelse fra høsten 2017 av Sentio Research Norge på oppdrag for Barne- ungdoms- og familiedirektoratet viser at tilliten til barnevernet ikke den beste.
Hovedfunn i rapporten "Befolkningens holdninger til barnevernet"
28 prosent svarer at de har ingen eller lav tilitt til barnevernet. Resultatene viser at befolkningen har mindre tillitt til barnevernet enn til helsevesenet, politiet, barnehagen og skolen.
43 prosent har et meget eller ganske godt inntrykk av det norske barnevernet, mens 23 prosent har et dårlig inntrykk.
Av de som har et dårlig inntrykk av barnevernet, svarer 3 av 10 at de av denne grunn sannsynligvis ikke ville meldt fra til barnevernet dersom de var bekymret for om et barn i deres nærhet ble utsatt for omsorgssvikt.
43 prosent av befolkningen mener barnevernet griper inn for sent i saker som omhandler omsorgssvikt, overgrep eller barnemishandling.
At barnevernet griper inn for sent er tråd med det helsetilsynet selv sier om svikt i barneverntjenestens arbeid med meldinger. Det reageres for sent.
Det er liten tvil at sosiale medier farger inntrykket av barnevernet. Her mener jeg aktivistgrupper må ta en del av ansvaret ved sine selektive skremselshistorier.
Det fører til at mange ikke melder fra til barnevernet ved mistanker om at barn utsettes for omsorgssvikt og mishandling. Må vi oppleve flere Christoffer saker?
Oppsummert:
Aktivistgruppen lever på Facebook og Twitter som sin kanal. Der kan de fritt og uimotsagt poste innlegg, påstander og kopier av brev til diverse instanser. Her kan de vise til internasjonal støtte, som de påstår de har. Sammen skaper de et forvrengt bilde av virkeligheten, hvor Norge fremstilles som rettsikkerhetens søppelplass.
Det er rimelig spesielt å være vitne til at personer og aktivistgrupper fremstår som nyttige for myndigheter i land som har en vesentlig dårligere track record hva gjelder å etterleve menneskerettighetene enn det vi har.
Det er også spesielt å se at det hentes støtte fra talspersoner og organisasjoner i utlandet som er i sitt vesen er antidemokratiske, som er imot abort, kvinnefrigjøring, skilsmisser og religionsfrihet. Dette er mennesker som ikke har barnas beste i tankene.
En av personene som ofte trekkes frem er Gro Hillestad Thune. Hun presenteres ofte som tidligere dommer i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) Det stemmer ikke, hun var tidligere medlem av Den europeiske menneskerettskommisjonenen, som tidligere var et ledd før EMD. Kommisjonen er nå avviklet og saker går direkte til EMD.
Thune hevder i en artikkel i avisen Dagen at barnevernet er blitt familiekontrollører. Det er å ta hardt i. Hun har også tidligere hevdet at Barnevernet bedriver maktmisbruk.
I en artikkel fra 2015 antyder hun at barn og familier utsettes for alvorlige overgrep, maktmisbruk og menneskerettsbrudd mange steder i landet. Vel, så langt viser fakta det motsatte. Hun virker å være farget av at hun får mange hevdelser fra fortvilte foreldre. Det viser hvor komplisert dette er. Det dannes raskt fronter, og hvor enkeltsaker farger ens egne meninger og holdninger. Det er ikke noe galt i det, men det vil ikke et helt riktig bilde hvordan situasjonen faktisk er.
Thune har et godt poeng (fra den samme artikkelen).
«1.) Hvordan etablere et kvalitetssikringssystem for barnevernsystemet basert på brukernes erfaringer – både de gode (best practice) og de dårlige?Det er allerede satt i gang et system basert på kvalitetssystemer og best practice. I Kongsberg kommune er det innført familieråd hvor barnevernet inviterer familie og nettverk til å drøfte bekymringen om barnet sammen med dem. Det fungerer og det reduserte antall akuttplasseringer av barn med 90%. Kilde. Det viser at modellen som Kongsberg kommune har valgt, faktisk fungerer, og kan rulles ut til andre kommuner. Modellen demper også konfliktnivået, det er kort og godt mye lettere å få til et fruktbart samarbeid mellom foreldre og barnevern.
Thune foreslår (fra den samme artikkelen)
2.) Realistiske og overkommelige måter å sikre at barns rettigheter i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon/domspraksis fra menneskerettsdomstolen i Strasbourg etterleves i barnevernssaker».Her sparker Thune inn åpne dører. Barns rettigheter i Norge er godt ivaretatt via lovverket i dag. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) ble gitt status som norsk lov i 1999, og med fortrinnsrett ved motstrid med annen norsk lovgivning. Vi har også undertegnet FNs konvensjon for barns rettigheter.
En undersøkelse fra høsten 2017 av Sentio Research Norge på oppdrag for Barne- ungdoms- og familiedirektoratet viser at tilliten til barnevernet ikke den beste.
Hovedfunn i rapporten "Befolkningens holdninger til barnevernet"
28 prosent svarer at de har ingen eller lav tilitt til barnevernet. Resultatene viser at befolkningen har mindre tillitt til barnevernet enn til helsevesenet, politiet, barnehagen og skolen.
43 prosent har et meget eller ganske godt inntrykk av det norske barnevernet, mens 23 prosent har et dårlig inntrykk.
Av de som har et dårlig inntrykk av barnevernet, svarer 3 av 10 at de av denne grunn sannsynligvis ikke ville meldt fra til barnevernet dersom de var bekymret for om et barn i deres nærhet ble utsatt for omsorgssvikt.
43 prosent av befolkningen mener barnevernet griper inn for sent i saker som omhandler omsorgssvikt, overgrep eller barnemishandling.
At barnevernet griper inn for sent er tråd med det helsetilsynet selv sier om svikt i barneverntjenestens arbeid med meldinger. Det reageres for sent.
Det er liten tvil at sosiale medier farger inntrykket av barnevernet. Her mener jeg aktivistgrupper må ta en del av ansvaret ved sine selektive skremselshistorier.
Det fører til at mange ikke melder fra til barnevernet ved mistanker om at barn utsettes for omsorgssvikt og mishandling. Må vi oppleve flere Christoffer saker?
Oppsummert:
Aktivistgruppen lever på Facebook og Twitter som sin kanal. Der kan de fritt og uimotsagt poste innlegg, påstander og kopier av brev til diverse instanser. Her kan de vise til internasjonal støtte, som de påstår de har. Sammen skaper de et forvrengt bilde av virkeligheten, hvor Norge fremstilles som rettsikkerhetens søppelplass.
Det er rimelig spesielt å være vitne til at personer og aktivistgrupper fremstår som nyttige for myndigheter i land som har en vesentlig dårligere track record hva gjelder å etterleve menneskerettighetene enn det vi har.
Det er også spesielt å se at det hentes støtte fra talspersoner og organisasjoner i utlandet som er i sitt vesen er antidemokratiske, som er imot abort, kvinnefrigjøring, skilsmisser og religionsfrihet. Dette er mennesker som ikke har barnas beste i tankene.
Relaterte bloggposter